Barnehageplasser?

 Jeg leste på førstesida i avisa at det etableres 100 nye barnehageplasser på Karmøy, men likevel står mange barn i kø. Det er én barnehage som etableres, med 5 avdelinger. Det betyr 20 barn i hver avdeling, for ikke å snakke om hvor mange voksne?! Hvilket maskineri som skal drives! Skal alle de 100 barna og de voksne ansatte være ute og leke samtidig? Hva er det egentlig det norske samfunn driver med? Setter ungene sine vekk på ”kyllingfarmer”? Hvor foreldrene sier ”ha det bra” kl 8 om morgenen, og henter dem igjen kl 16.30? Hvor det er voksne uten slektstilknytning og derav uten personlige interesser i ungene, som skal oppdra dem? Og når foreldrene kommer og henter dem igjen 16-16.30-tida, så er ungene så utslitt av alle inntrykk og opplevelser at de knapt klarer å holde seg våkne til middag, for ikke å snakke om hvor vanskelig det blir å holde seg våken til kvelds? Og etter 2-3 timers kamp med øyelokkene, sovner poden?

 Hva har da skjedd med kontakten mellom foreldre og barn? Hvor har det blitt av de erfaringene og opplevelsene som foreldrene har lyst til å gi sine barn? Hvor er det blitt av roen og de gode minnene i barndommen? Hvordan blir det første 5 årene, hvor barnet er mest mottakelig og mest formbart, når mor og far – de eneste stabile personene i barnets liv - bare er tilgjengelige noen skarve timer hver dag og en eller to helgedager hver uke? Når det er tilfeldige barnehagetanter og -onkler som underholder ungene og får tiden til å gå de fleste av barnets våkne timer? Ja kanskje i hele 75 % av døgnets våkne timer…?

 Tenk om mammaen eller pappaen hadde tatt seg tid og råd til var hjemme med ungene, tatt ungene med på hverdagslige sysler, og vært sammen med ungene sine på lekeplassen eller i den åpne barnehagen. I dag er dette visst bare forbeholdt de få, det virker ikke som det er særlig mange som tenker seg muligheten. Men det går an, og tenk deg hvilken investering det ville være, investering i den oppvoksende slekt!!!