Gjenglemt av barnehagen på skogstur 

Jeg leste i avisa at de barnehageansatte i en barnehage i Hønefoss glemte igjen en to-åring da de var på skogstur! På veien hjem glemte de å telle antall barn, og oppdaget ikke at han manglet før de var tilbake i barnehagen. Heldigvis var det noen større unger som fant 2-åringen, og fant telefonnummeret til barnets mamma i barnets klær. Og dermed kom 2-åringen til rette igjen! Så takk og lov for at det finnes barn og voksne som tar ansvar! 

Og jeg som trodde at tilbudet til barnehagebarna består av mer enn å være en av et visst antall. Jeg som trodde at barna ble godt ivaretatt og sett for den enkelte de er. Min filosofi på hvordan ta godt vare på barn, handler om nettopp det. Se den enkelte for den han eller hun er, observere hva barnet holder på med, hvordan han eller hun har det og bidra med voksenstøtte og trygghet, når det blir nødvendig. Hadde de ansatte i barnehagen på Hønefoss hatt denne filosofien ville det ikke vært mulig å glemme igjen et barn, når barnehagen er på tur. 

Hvordan vil dette minnet feste seg i 2-åringens minne og kropp, for resten av livet??? Er dette en god investering i den oppvoksende slekt?