Oppvekst

Kampen om sukkeret

Stakkars de ungene som skriker seg til sukkertøy og godterier! Jeg synes synd på de ungene som sultne må bli med mor eller far i butikken på vei hjem, og som kommer til alle fristelsene i godterihyllene. Ved synet av alt det fargerike og fristende godteriet starter de med sin velvalgte og velbrukte sutring, masing og gjerne skriking etter sukkertøy. De vet av erfaring at foreldrene som regel gir etter for masingen deres, og kjøper noe søtt til dem.

Ungene blir stille akkurat når de mottar fruktene av masingen og skrikingen sin. De gomler i seg godteriene og er storfornøyd. Men hva skjer så? Jo, da kommer en blodsukkerøkning, så det holder! Ungene blir så yre og sprelske, at de knapt vet hvor de skal gjøre av seg. Og de slitne foreldrene som trodde de hadde kjøpt seg litt fred, oppdager at freden ble meget kortvarig, og kampen om sukkeret når nye høyder. Hva gjør den slitne mammaen eller pappaen som forsøkte å kjøpe seg fred da? Jo, et sinne begynner mest sannsynlig å bygge seg opp. Og hvem går det sinnet utover? Jo, det går vel utover ungen det da? Ungen som er superfornøyd og helt hyper på sin porsjon med sukker og e-stoffer… Tror du han eller hun skjønner så mye av foreldrenes sinne? Nå som de hadde det så sprelsk deilig?

Noen foreldre velger sukkerfritt godteri i en sånn anledning, men enkelte unger reagerer jo like ekstremt på alle e-stoffene – som godteri hovedsakelig består av – som på sukker. Så da er egentlig foreldrene like langt. Dessuten så ser jo ikke ungene forskjell på sukkerholdig og sukkerfritt godteri. Så det de lærer ut av situasjonen i butikken der mellom godterihyllene, er vel at skriking og masing hjelper, og at sukkertøy er noe som kan spises hver dag man er i butikken?

Hva skjer med de ungene som ikke blir yre og sprelske av sukkerinntaket? De rolige, flegmatiske ungene, hva skjer med dem? Jo, de får også den samme blodsukkerøkningen i blodet, men de blir heller sløve av det i stedet for yre. Og det kroppen ikke bruker opp i ekstra aktivitet der og da (dvs hyperaktivitet), det omdanner kroppen til fett. Fett som setter seg på magen, på rumpa, på lårene, osv. Ungene får rett og slett et ekstra fettlager, som de ikke trenger og som vil plage dem for resten av livet! Og hvem er vel tjent med det?

Så, hva lærer vi ungene våre når de vinner kampen ved godterihyllene? Hvilke vaner eller uvaner vil de bringe med seg videre i livet? Er dette en god investering i den oppvoksende slekt?

 

Med vennlig hilsen,

Line Log Bjørvik,
sosialantropolog