Ting og tang 

For en førti-femti år siden het det seg at du ikke var verdt noe i Haugesund, hvis du ikke hadde piano hjemme. Det var de som eide piano som var noe! Eller rettere sagt, var noen! 

Denne målingen og sammenligningen med naboen har vel ikke helt avtatt, eller hur? På 80-tallet vokste eneboligene og bilene ble flottere i takt med den økonomiske oppgangen i Norge. Og hagene ble opparbeidet i stil med naboens… Husker du? I mange byggefelt ser det ut som tendensen har holdt seg, og det er lagt atskillige kroner og timer ned i bil, hus og hage. Hvordan har barnefamiliene tid til å jobbe to fulle jobber, ta det daglige i hus og heim, ha kvalitetstid sammen med ungene sine og attpåtil ”flikke på fasaden”? Og hvordan har unge i etableringsfasen råd til å følge opp dette? 

Har du noen gang irritert deg over all reklamen som ramler inn i postkassen? Postkassen blir proppende full av glansede bilder og flotte tekster i løpet av få dager. Det er ikke lenger bare klær og sko som skal følge moten, men også sofa, gardiner og fargen på veggene går i trender. Hyppigere og hyppigere må interiøret skiftes ut og huset males, for å kunne følge med. Markedskreftene sloss om pengene dine, hver eneste dag. Har du ikke merket det? Kjøpepresset er enormt! Husene våre fylles av ting og tang vi ikke trenger, eller ikke bruker lenger. Hva er det som skjer, gir vi bare etter for kjøpepresset? Eller er det å ”bruke penger” blitt et eget behov for mange? Du har sikkert hørt om nordmenn på shopping på Sydenferie? Eller det siste nye: Nordmenn på shoppingferie? Kan dette fenomenet være en pekepinn på at noe mangler i hverdagen? 

Hver husstand i Norge er i ferd med å bli en eneste stor haug med ting og tang. Og det koster! Kostnaden med alle innkjøpene må dekkes av egen lønning. Eller handles på kreditt, noe som svir enda mer på pengeboka – for da må det også betales renter. Pengene tjenes, for de fleste av oss, gjennom å selge et visst antall timer til en arbeidsgiver hver dag. Men er det slik vi vil ha livene våre? Er det slik du vil leve livet ditt? At det er markedskreftene som bestemmer hva du skal gjøre med tida di? Eller hva du skal bruke livet ditt til? 

Og hva skjer når du får lyst til å bruke mer penger enn du tjener? Da må du legge inn flere timer hos en arbeidsgiver, ikke sant? Hvem går det utover? Blir familien og familiestrukturen skadelidende? Når arbeidsgiveren får mer av tiden din, vil ikke da ektefellen og ungene uvegerlig få mindre av tiden din? Hva slags opplevelse av egenverd får ungene dine da? Hva slags minner vil de ta med seg gjennom livet, hvis foreldrene prioriterer arbeidsgiveren og inntektservervelse fremfor sine egne unger? Vil de ikke da vokse opp og føle seg forlatt? Glemt?

Er dette en verdig investering i den oppvoksende slekt??