Hvorfor er det krise i den norske skole?

 Jeg leste en reportasje i avisa om at den norske skolen er i krise. I dyp, dyp krise, står det. Norske elever taper terreng på alle fronter, står det. Men kanskje var ikke alt så mye bedre før heller, står det. I hvert fall ikke på 70 og 80-tallet …

Hvordan ville det ha stått til i skoleverket i dag hvis norske barns hverdag hadde vært annerledes? Hvordan ville det ha stått til med kunnskapstørsten og ønsket om å få til alt, om ungene hadde tilbrakt en større del av dagene sine sammen med foreldre og søsken? Og ikke måttet være i skoleregi 8-9 timer hver dag, for så å sluke middag (hvis de da rekker noen), og så bli skysset videre på fritidsaktiviteter? Hvordan ville ungenes interesse for skolelærdom vært, dersom de kom rett hjem til en av foreldrene når skolen sluttet? En som var glad i barnet sitt, og hadde en genuin interesse for hvordan barnets skoledag hadde vært. En som gav barnet noe fornuftig å spise, og sa: ”når du er ferdig med leksene, vil jeg gjerne høre hva du har lært i dag”. Og hvor samtaletemaet over den rolige middagen hvor hele familien var samlet, var skoledag, lekser, kunnskaper, ... med mye mer. Hvordan ville en slik hverdag ha påvirket kunnskapsnivået i den norske skole? Vi må kanskje langt tilbake i tid for å finne slike hverdager. I hvert fall til en tid hvor man hadde råd til at en av foreldrene var hjemme med ungene. I dag er dette visst bare forbeholdt de få, det virker ikke som det er særlig mange som tenker seg muligheten. Men det går an, og tenk deg hvilken investering det ville være, investering i den oppvoksende slekt!!!

Med vennlig hilsen,

Line Log Bjørvik
Sosialantropolog